Dette er ingen kritikk og heller ingen klage. Bare et stort søkelys på et noe glemt område i mangfold- og inkluderingsstrategien. 

Å være småbarnsforelder i dagens samfunn kan tidvis være krevende. Informasjonsstrømmen fra både barnehage, skole og idrettsklubber kan være vanskelig å følge opp.  Vi har alle hørt utrykk som “tidsklemma” og “hvor får de all tiden fra” til å opprettholde både egne karrierer/studier, og oppfølging av ens barn på all slags fritidsaktiviteter, i tillegg til å følge opp barnet i utviklingen gjennom årenes løp i barnehage og skole. Det å være forelder/foresatt kan til tider være en fulltidsstilling vi tar på oss med ingenting annet enn omtanke og kjærlighet for barna våre.  

I regjeringens integreringsstrategi 2019-2022 er noe av det første målet strategien tar opp at  “innvandrere i større grad skal delta i arbeids- og samfunnsliv. De som skal leve og bo i Norge, må være en del av store og små fellesskap i samfunnet vårt.”  

Men hvor like er egentlig forutsetningene? 

Ifølge tall hentet fra SSB er det i dag 52.004 minoritetsspråklige barnehagebarn i Norge (tall fra 2020), noe som betyr at andelen minoritetsspråklige foresatte er enda høyere. I disse tallene er ikke skolelever og den nylige tilstrømmingen av ukrainere medregnet. Barnehageloven og UDIR sier at “Barn med minoritetsspråklig bakgrunn som går i barnehage, har de samme rettighetene som andre barn som går i barnehage”. Har de egentlig det?  

Samarbeid med foreldrene 

Å være inkludert i felleskapet med en følelse av at man har en tilhørighet er følelser alle mennesker har kjent på i løpet av livet. Ifølge Utdanningsdirektoratet er ikke minoritetsspråklige barn definert i barnehageloven. Utdanningsdirektoratet sier også at minoritetsspråklige foreldre skal få den samme informasjonen fra barnehagen som andre foreldre. Språk- og kulturutfordringer kan for eks. håndteres ved at barnehagen har flerspråklige ansatte og informasjonsskriv på flere språk. Hvilket organ i samfunnet er det som følger opp dette? Selv med norsk som morsmål kan det være vanskelig å få med seg all informasjon som kommer fra barnehage og skole. At det da blir vanskelig uten å kunne språket trenger ingen ytterligere forklaring. Hvor mange barnehager og skoler som faktisk praktiserer informasjonsskriv på flere språk, er ukjent.

I strategiens (regjeringens integreringsstrategi) forord sier de: 

Strategien innebærer også en forsterket innsats mot segregering og utenforskap. Vi vil fremme deltakelse og felleskap. Det er de små, nære fellesskapene som er de viktigste for å leve gode liv. Det er særlig viktig at barn og unge med innvandrerbakgrunn kan delta i aktiviteter og på sosiale arenaer på lik linje med andre barn.” Heldigvis, så gjøres det veldig mye for å inkludere barn og unge i idretten, der samhold er et av idrettens ankere. For barn er innlæringen av nytt språk enklere enn for de voksne, og idrettsarenaen kanskje en av de beste arenaene og lære på. Inkludering i samfunnet må være aktivt i alle ledd, så man er sikret å få med seg alle.  Tilhørighet i foreldregruppen og tilgang på den samme informasjonen er derfor kritisk viktig for å bidra til bedre integrering og inkludering i samfunnet. Barns opplevelse av sin egen og egne foresattes delaktighet kan være en mindre faktor for barns psykososiale miljø. Det gjøres fantastisk mye godt arbeid i både barnehage og skole, og er ingen tvil om at de ansatte strekker seg for å imøtekomme alle foresatte på best mulig måte. Men ressurser og rette verktøy til å ivareta alle på en tilstrekkelig måte er utfordrende og ofte tilfeldig, slik tiltaket Udir nevner om flerspråklige ansatte. Alle foresatte har og bør ha rett på like muligheter til å bidra til felleskapet som foresatt, uansett hvilken kultur og hvilket språk det snakkes hjemme.  

Som en sosial entreprenør jobber vi i Daxap med Kiddy-appen for bedre hverdagsintegrering og inkludering i samfunnet.  En av våre målsetninger er FN´s bærekraftsmål 10. : Redusere ulikhet i og mellom land

nb_NONorsk bokmål